Arktisk stillhet med historie i veggene
Foto og tekst: Studio Dreyer Hensley
Midt mellom bratte fjell og speilblankt hav ligger Nusfjord – et levende stykke norsk kysthistorie der fortid og nåtid møtes. Her flyr havørnene fortsatt over de røde rorbuene, mens gamle fiskevær har fått nytt liv som et arktisk resort med sjel og autentisitet.
Tidlig om morgenen, når de store, svarte påhengsmotorene plutselig blir slått av, er stillheten overraskende. Vi er tre mennesker som flyter på det speilblanke vannet og ser opp mot solstrålene som feier over de taggete fjelltoppene. Tre havørner svever i den like rolige luften. De stuper litt nærmere før de fanger et usynlig oppdriftstrekk og stiger til værs igjen. Begge parter driver rundt i stillhet noen minutter og vurderer hverandre. Vi mennesker tenker på naturens skjønnhet og mysterium, og på flaksen vi har som får oppleve noe så sjeldent. Ørnene vurderer om vi kan spises, eller om vi har noe å spise. Uansett – de er dramatiske og grasiøse, en påminnelse om naturens utholdende sjel – som om noen trengte en påminnelse om akkurat det mens de flyter rundt i Lofoten.
Nusfjord på Flakstadøya i Lofoten er fortsatt et fiskevær. Det har det vært, med varierende folketall, i kanskje 2500 år. På sitt høydepunkt rundt 1900-tallet var så mange som 1500 fiskere, handelsfolk og familier stuet sammen i denne trange klyngen mellom bratte fjell. I dag er fastboende rundt 20 personer. Havørnene er langt flere enn menneskene. Når det gjelder fisket, er det nå ørnene som fører tradisjonen videre. Menneskene lever ikke lenger av fiske.
At verden nå finner veien til Nusfjord gjennom et arktisk resort, kan virke som en historisk snuoperasjon – men det er verdt å huske at Nusfjord en gang hadde hele verden som kunde gjennom klippfisken.
For halvannet århundre siden var den lille havna så full at fiskere knapt fikk plass blant de store mengdene torsk som hang til tørk for eksport. Den gang endte en lang dag på havet oftere under en veltet båt enn i en av de få rorbuene som hang ut over fjorden. Da de store fiskestimene flyttet til andre havområder, dalte Nusfjords rolle som klippfiskhovedstad, og fiskeværet begynte sakte å forfalle.
Forvandlingen fra nesten forlatt fiskevær til et arktisk resort i verdensklasse ble en lidenskap for Helene Mustad i HelCor design, engasjert av de nye eierne, Carucel Eiendom.
– Når det gjelder rorbuene og innredningen, så var tanken at de ble brukt av fiskere… og de var fattige, forklarer Helene. – Derfor er de enkelt innredet, med nøytrale, duse farger, og dekor og småmøbler som er autentiske fra gamle dager. Autentisitet har vært et fyrtårn i utformingen, og hver rorbu har sitt særpreg. Man blir tatt tilbake i tid, men med moderne varme og komfort.
Om rorbuene er preget av fiskernes enkle liv, er væreierboligen – «Dahlgården» – en helt annen historie.
– Væreieren var rik og bereist, og ville gjerne vise frem velstanden sin, sier Helene. – Derfor bar væreierhuset preg av luksus, dyre møbler, tekstiler, lamper og pyntegjenstander.
Kontrasten er tydelig. Her er det romsligere. Kjøkkenet er både sjarmerende og fullt funksjonelt. Den tidsriktige stuen inviterer til samtale eller rolig lesing, med de majestetiske klippene rett utenfor vinduene.
– Målet var å vise gull og glitter uten at det ble «tacky», sier Helene. – Samtidig har vi brukt gamle familieportretter, bilder og andre minner som forteller historien om væreier Dahl-familien som styrte utviklingen av Nusfjord i fire generasjoner fra dette huset, fra midten av 1800-tallet. Å kalle det et lite imperium er ingen overdrivelse. Til tross for økonomisk suksess var stedet lenge avsidesliggende. Veien inn ble først bygd på 1960-tallet og turisme hadde ikke hatt plass til å vokse midt blant tusenvis av tørkede torsk. Men med gjestfriheten som drivkraft er de små røde rorbuene bevart. Nå er det femti år siden lukten av tørrfisk – av lokalbefolkningen kalt «lukten av penger» – fylte lufta og lokket folk tilbake, men folk kommer fortsatt …fra hele verden.